Jeg står i lyset, ser mot skyggen som kryper mot meg. Jeg vet hva som er i ferd med å hende. Og håper jeg kan utsette det. Utsette lenge nok til at skyggen forsvinner, eller trekker seg tilbake. Det finnes håp… Mørket bare skremmer noe veldig… Jeg trenger trygghet, trenger noen, før skyggen når meg.
Lagret under: Mine skriblerier
Fint skrevet, jeg kjenner meg igjen.
Takk! Jeg skal begynne hos psykiatrisk sykepleier her oppe, muligens allerede i neste uke!