Om Merete

Navn: Merete Eriksen
Alder:

Bosatt: Haugesund
Yrke: Trener i Haugesund Turnforening (Cheerleading trener)
Utdannelse: GK Helse- og sosialfag (2004/2005), VK1 Barne- og ungdomsarbeider fag (2005/2006), VK2 Allmennfaglig påbygg (2007/2008), Trener 1 Tumbling/Trampett (2009), NCC Grunnkurs Cheerleading (2009), ICU Coach Conferance Paris (2009)
Kontakt informasjon: Facebook, E-mail tx2steps@hotmail.com

Min familie:

Min vakre niese Zara Emilie!

Min tøffe søster Janne

Min utrolige Mamma

Pappaen min (Alderen er feil, 1 år eldre)

• List of things to do

Merete Desember 2007

Merete 2008

Merete 2008

Mer om min historie:
For 21 år siden gråt jeg for første gang på denne jorda – nærmere bestemt i Haugesund, og fikk etterhvert navnet Merete. Etter de vanlige dagene på barsels avdeling på sykehuset reiste jeg og mamma hjem til huset vårt nord i Haugesund. Hjemme ventet ei storesøster på 8 år og pappa.

Oppveksten min var grei, skal ikke klage. Vi reiste til syden en uke hver sommer, og jeg tør å påstå at jeg etterhvert ble en verdens vant jente. Jeg har besøkt land i hele Europa, vært en tur i Asia (Singapore, nærmere bestemt) og Amerika. Foruten å reise tilbringte vi mange sommerdager inne på landstedet vårt i Sveio. Her var barna fri til å være hvem de skulle ønske, om det var ei indianer pike eller en fisker. Jeg husker spessielt godt en sommer hvor vi alle var hekta på rollespill. Vi kjøpte sitteunderlag, duck-tape og bambus pinner og laget sverd og økser. Etterpå løp vi rundt i skogen, laget små hytter og møttes til kamper ute på marka. Det var forresten ikke bare barna som fikk være hvem de måtte ønske. Inne på landstedet kunne også foreldre legge bort foreldre oppgaven å være med på leken. Vi kjøpte oss knall geværer, både voksne og barn, så delte vi oss inn i lag og løp rundt. Ble en av oss skutt måtte vi sette oss ned å telle til 50.

Det høres ut som jeg hadde en topp oppvekst, men en dans på røde roser var det ikke. Når sommerferien ikke var mer fulgte hverdagen opp. Jeg brukte to år av livet mitt i en knall gul barnehage. Her var jeg jenta med venner, ei flink og smilende jente. Jeg husker at jeg og Andreas gjemte oss i toppen av et tre, og når alle i barnehagen var gått inn satt vi å lo for ingen fant oss. Jeg skulle trodd de ansatte i min knall gule barnehage etterhvert begynte å forstå at var jeg ikke inne i barnehagen, så var jeg i toppen av et tre. Jeg husker også at jeg og Andreas, som var min beste kompis i den gule barnehagen fant dinosaurus beinunder trærna. Hva det egentlig var vet jeg ikke helt, men det var noen små hvite ting i jorda… I tillegg gjorde jeg et tappert forsøk på å reise til Kina, ved å grave et dypt dypt hull i sandkassen.

Jeg kom meg aldri til Kina. I stede endte jeg opp som ei av elevene uten skoleplass – skolen jeg skulle gå på var full og foreldrene mine måtte ta valget om å sende meg til en annen skole. Jeg begynte på mitt første år på den røde skolen i 1994. På skolen var jeg ikke lengre jenta med vennene, og etterhvert forsvant en god del av smilet også. Jeg var en av de som ble mobbet. Grunnen for mobbingen vet jeg ikke. Kanskje er det for jeg var født ekstra sårbar, det er iallfall beskjeden jeg får idag. Etter omtrent hvert friminutt i 6 år ble jeg funnet i en krok inne i gangen, gråtende. Jeg tok meg altfor nær av tingene som ble sagt. Nå er det da viktig å skyte inn at selv om mye av tiden på den rød skolen ble tilbringt i tårer, så hadde den sine stunder også.

I 2 klasse hadde vi klasserom i “dyrehagen”. Hver morgen vi kom måtte vi drepe maurene som tilbringte natta på pultene våre. Men det var i 2 klasse vi fikk faddere. Fadderne var de store som gikk i 6 klasse, de skulle komme ned til oss noen friminutter i uka, og da skulle de leke med oss og kanskje hva vi likte aller best sitte på ryggene. Min fadder dukket bare opp en gang, hun ville tydeligvis ikke ha meg som fadder barn. Morten i klassen min fikk en fadder han ikke ville ha – “hun var jo jente”. Så Helene ble min fadder. Jeg husker Helene best da vi satt inn i mellom noen trær og pratet. Helene hadde på seg marineblå hettegenser og på hodet hadde hun et mørkeblått skaut, som skjulte håret som var borte. Jeg fikk aldri vite, og jeg spurte vel heller aldri, hvorfor håret til Helene var borte, og hvorfor Helene selv forsvant til tider. Da Helene gikk ut ifra skolen møtte jeg henne hver dag på skoleveien, når jeg gikk til barneskolen og hun syklet til ungdomsskolen. En dag så jeg henne aldri igjen, men det tok noen år før jeg innså at jeg aldri fikk se henne igjen. Helene døde av kreft, og det var grunnen til at verdens vakreste jente ikke hadde hår, det var grunnen til at hun til tider forsvant. Jeg fant igjen grava hennes, og besøker den ofte. Forteller at jeg skulle ønske vi kunne snakket sammen, og jeg forteller at jeg i blant missunner henne for at hun er i himmelen. Helene sin gode kamerat døde et år etter henne, og ligger ved siden av henne på kirkegården.

Ungdomskolen begynte, og den var omtrent lik som barneskolen. Det var ikke ofte jeg ble funnet gråtende, men når ingen så hendte det at jeg gråt. Jeg begynte i denne tiden å gå i en kristen fri menighet. Her danset jeg fast noen timer i uka, hadde bibel grupper/jente grupper og gikk på ungdomsmøter. Etterhvert begynte jeg også å gå på Søndagsmøter. Jeg husker mitt første søndags møte; menigheten hadde besøk av Enevald Flåten, en veldig overkristen mann. Jeg ble vett skremt for han og hele menigheten talte i tunger, og folk besvimte rundt meg. Sterk kost for ei sårbar jente. Jeg ble med tiden “frelst” og tungetaler og møter ble vanlig. I denne tiden fikk jeg mange nye venner, og la nok bort min skepsis til andre mennesker bort. Dette gjort meg nok ekstra sårbar for hva som skjedde så. 15 år gammel begynte en ny mann (26 år) i menigheten. I begynnelsen var han mye alene, og jeg som den flinke kristne jenta jeg var blitt så dette, og begynte å være mer med han – for ingen skal gå i en menighet helt alene. 31.Januar gikk denne mannen langt over mine grenser. Etter noen mnd ble jeg fortalt via nettet at det jeg hadde opplevd var noe som ble kalt seksuelt overgrep.

Det har nok bygd seg mye opp gjennom tidene med mobbing, men 31.januar da jeg var 15 år, var første gang jeg skadet meg selv “alvorlig”. Fra før hadde jeg kun rispa meg opp med passer, mens nå gikk det over til kutting. Jeg viste ikke at dette ble kalt selvskading, og jeg viste ikke at det var mange som slet med det.

Jeg åpna meg etterhvert for skolerådgiver T, første året på videregående skole. Hun hadde mange evig lange samtaler og mye e-mail fra meg, og sendte meg tilslutt til PPT (Pedagogisk psykologisk tjeneste). Her møtte jeg Psykolog Trond, en skikkelig drittsekk som bare måtte si sine personlige meninger om alt. Andre time sa han “Merete, du må ikke tro på det kristne tulle. Det er bare tull”. Jeg gikk aldri tilbake til han. 17 år gammel begynte jeg hos psykolog K, hvor jeg gikk to ganger i uka i 3 år. Rådgiver T fikk etterhvert gjennomgå på nytt men ble tilslutt så lei av at vi aldri kom noen vei, så en dag sa hun “Merete, dette gidder jeg ikke mer”, og så snudde hun seg og begynte å jobbe videre. Det var vel siste skikkelige samtale jeg hadde med rådgiver T. Året etter begynte jeg på mitt andre år på videregående skole, og jeg endt opp hos skolens andre rådgiver; B. B ei tøff dame fra Stavanger sto skikkelig på!

18 år og 2 uker gammel (på dagen) hadde jeg mitt første møte med psykiatrisk sykehus, og lukket, akutt voksen avdeling. Gjett om jeg var redd. Hele det døgnet jeg holdt ut der inne satt jeg på rommet, jeg våget ikke gå ut. Ingen snakka til meg, eller så inn til meg. Dagen etterpå skrev jeg meg ut imot lege og psykologs anbefalinger. Diagonisert – Depresiv episode.

Denne “episoden” ble etterhvert til omgjort til “Emosjonell ustabil personlighets forstyrrelse” eller Borderline, om du måtte ønske. Og et døgn på psykiatrisk ble snart til ganske mange døgn på psykiatrisk.

Jeg tror jeg holdt meg unna psykiatrisk fra mars til september. Jeg gikk til mine faste og vanlige samtaler hos Kjersti, samtidig så hadde jeg rådgiver B på skolen og fastlegen min; S.G. En dag i september hadde jeg vært hos S.G (Jeg er litt usikker, men noe slik som dette), han hadde fått tlf fra psykolog K om at hun var bekymret for meg. Hun hadde fått frem tegn på selvmords tanker og planer. Jeg hadde jo ingen konkrete planer, jeg tenkte bare at det ville være best å dø. Uansett, etter timen hos S.G dro jeg hjem, samlet sammen en mengde medisiner, og satt meg på bussen til Bergen. Jeg viste ikke at politiet kunne spore mobil telefoner. På Stord (en plass ca midt mellom Haugesund og Bergen) blir bussen stoppet av politiet. Jeg får mine anelser om at det var meg de var ute etter. Jeg satt helt bakerst i bussen, og så hvordan politiet spurte alle jenter som reise alene på min alder om legimitajson. Så da politi folka nærma seg snudde jeg med til de som satt bak meg (en liten gutt og ei litt eldre dame), og begynte å snakke med dem. Spurte når vi kom til Bergen osv. Politiet trodde jeg var med de to, og spurte meg ikke om legimitasjon. På ferja svarer jeg på tlf fra fastlegen min eller noe, og da ferja legger til ved kai på Bergens siden tropper politiet inn i bussen igjen. Denne gang med bilde. Jeg ble tatt. Som skrevet over satt jeg bakerst i bussen, og jeg måtte gå helt frem i bussen med en politimann rett bak meg, som om jeg var en kriminell, det var flaut. Siste trappetrinnet i bussen var ganske høyt, og jeg hoppet ned. Da grep politimannen bak meg tak i meg samtidig som en politimann til satte håndjern på meg. Bak i politibilen beslagla de medisinene mine, og prøvde få ut av meg om jeg hadde tatt noe. Jeg hadde ikke det. Halveis til Bergen blir jeg møtt av Bergen sin psykiatriske ambulanse. Skremmende sak. Ble kjørt til Bergen legevakt hvor jeg ble plassert inn på et lite rom, sammen med masse nåler og sprøyter. Rommet hadde ingen vinduer og var kjempe lite. En lege kom inn å fortalte meg at jeg nå hadde mitt første møte med tvans paragrafen. Jeg ble forbanna, og da legen gikk, gikk jeg også. Jeg ble derimot stoppa i døra, og legen sto på utsiden og holdt døra igjen, og ropte på politi. Jeg gav opp, og tenkte jeg skulle straffe den drittlegen ved å ødelegge datamaskinen. Jeg dro ut alt av ledninger. Noen minutter etter troppet to politifolk opp igjen. Jeg ble tvunget til å sitte i ro på en stol i noen timer, før en ambulanse fra Haugesund kom å henta meg. Turen fra Hugesund til Bergen tar 3 timer hver vei. Mitt første møte med tvangs paragraf.

Videre har det vært mye ut og inn av sykehus, både psykiatisk og somatisk. Frivillig og tvang. Jeg tok min første overdose rett før jeg ble 19 år, og trodde seriøst jeg skulle dø. Jeg var på dette tidspunkte innlagt på langtids avdeling i 3 uker, så ble oppdaget og fikk meg to døgn på somatisk sykehus.

November 2008 sluttet Kjersti. Jeg begynte da hos en ny psykolog, men hun var mer opptatt av penger og ha mest mulig pasienter, så jeg hadde kun en time der før jeg nekta å gå tilbake. Januar 2009 ble jeg tvangs innlagt ved hjelp av vår alle gode Lise (Som forresten har fått meg tvangs innlagt flere ganger… :S) i Stavanger. Både jeg og Lise sa at om de overførte meg til Haugesund ville de bare skrive meg ut. Legen på psykiatrisk i Stavanger var enig i at jeg burde være innlagt, og skrev dette i brev til avdelingen her i Haugesund, da jeg ble overført hit. Tiltross i dette brevet, ble jeg dagen etter jeg kom til Haugesund overført til frivillig, for så å oppleve at overlegen satt å kalte meg dum og dyttet meg til jeg ikke hadde mer krefter igjen. De fant meg i en blodpøl på badet. Men siden jeg var over på frivillig paragraf og DPS har den dumme regelen om at selvskading er utskrivelses grunn, skrev de meg ut, kjørte meg ned på sykehuset på kirurgisk poliklinikk for å lappe meg sammen.

April 2009 får jeg endelig innleggelsen jeg har bedt om siden Januar. Jeg får derimot kun lov å være der i to uker, selv om både jeg og Apeland ba om en lengre innleggelse. Mai 2009, får jeg endelig psykologen jeg har bedt om siden November 2008. Og det er her jeg er idag.

Det har seg nemmelig slik at her i Haugesund – på Haugaland DPS, må man ha vurderings samtaler på poliklinikken før man får begynne med behandling. Det var vist ikke nok at både jeg, Apeland, min psykiatriske sykepleier i kommunen, Psykolog Niels (som er min psykolog når jeg er innlagt på DPS) og alle de ansatte på avdelingen mente jeg bør ha, og kan ha nytte av behandling. Problemet var bare at jeg måtte ha disse vurderingstimene i e halvt år, hvor jeg stortsett satt å svarte på spørsmål psykolog M stilte, for så å høre at hun ikke vil ha bakgrunnen min, hun vil bare vite her og nå.